Spicy Quill! Noens penn har blitt litt «spicy», hva? Nei? Å, min feil, jeg trodde jeg hørte lyden av en penn som ble litt for opphisset. Å… Mente du SpicyQuill.com? Den er et beist i seg selv. La meg snakke litt i vei: ser du, å skrive frekke kjærlighetshistorier skal liksom frigjøre en mann, la ham krype gjennom de skitneste hjørnene av sitt eget hode og komme ut på den andre siden med noe som faktisk får folk til å føle noe. Bare se på meg! Jeg er det levende beviset på det. Uansett, SpicyQuill lover å spare deg for lidelsen ved den tomme siden og gi deg en privat romantikkmaskin der du velger karakterene, stiller inn intensiteten og styrer handlingen selv. Du legger inn en idé, vrir på noen knapper, og så begynner den å spytte ut kapitler. Det kan ikke bli enklere, eller hva?
Det store salgsargumentet her: kontroll. Dette er ikke ChatGPT eller Grok, der du ber AI-en om å skrive en historie for deg og tar det derfra. I stedet får du et arbeidsområde der karakterene har bakgrunnsdokumenter, forholdene har tidslinjer, og du kan styre neste kapittel i stedet for å be om at AI-en forstår fortellingen din. Med det i bakhodet får gratisbrukere et første kapittel pluss én fortsettelse i samme historie. Etter det må du kjøpe et dagskort for rundt seks dollar, et månedskort for femten eller et årskort som koster under hundre. Men la oss glemme prisene foreløpig. I stedet må vi teste denne rakkeren og se om den kan leve opp til forventningene. Ellers har du å gjøre med en middelmådig AI-generator som ikke skiller seg fra de vanlige LLM-ene på markedet. Så… la oss sette i gang.
Å skape prosaen
SpicyQuill.com ønsker deg velkommen med et felt der du blir bedt om å skrive inn ideen til historien din og velge mellom tre sjangre: «fiender til elskere», «slow burn» eller «romantasy». Jeg startet med en premiss som føltes som om den burde ha litt bitt: to fremmede våkner opp etter et beruset engangsknull, en telefon ringer, og den ene innser at den andres ektefelle hadde en affære med sin egen ektefelle for lenge siden. Hvis du spør meg, er den jævla ideen perfekt! Den gir rom for karakterutvikling, har et element av mystikk, og gir AI-en en premiss som kan strekkes over hundrevis av kapitler hvis det gjøres riktig.
Jeg trykket på «Start My Story»-knappen, og den møtte meg med et stort tilpasningsmeny der jeg ble bedt om å angi stemningen i historien, kapittellengde, innholdsklassifisering, karakterer og omgivelser, AI-modellen for historien… Du skjønner tegningen. Jeg gjorde det alle ville gjort først og ga historien tittelen: «Etter telefonsamtalen». Stemning satt til «Romantikk», kapittellengde: «Lang», innholdsklassifisering: «Eksplisitt», kun for voksne. I karakterfeltet skrev jeg inn Julian som en mørk, kynisk barfly (inspirert av Tom Waits) som drukner i sitt fastlåste ekteskap med Vivian. Deretter beskrev jeg Nora, den fremmede som våknet ved siden av ham. Og så beskrev jeg Noras ektemann, en himbo som tidligere hadde vært utro mot henne med Vivian.
Viktigst av alt: Jeg fortalte AI-en at dette handlet om en innfløkt fortid som kom tilbake for å hjemsøke dem. Deretter valgte jeg Stheno v3.2 fremfor Deepseek-alternativet, fordi beskrivelsen fikk den til å høres mer romantisk ut og mindre som en ren fartsdemon. Det finnes en «Foreslå historieinnstillinger»-knapp som fyller ut feltene automatisk basert på ideen din og karakternotatene dine, hvis du føler deg lat. Jeg ignorerte den og gjorde jobben selv. Men hei, den kommer godt med når Wattpad-publikummet ditt krever en ny historie, og hjernen din er helt utslitt.
Og du kan teknisk sett generere en historie med disse innstillingene, men det finnes et mer detaljert panel under «Flere historieinnstillinger» som gir enda mer kontroll over genereringen. Ting som innholdsklassifisering, som går fra «Alle aldre» (følelser holdes tilbake) via «Voksen» (vold og suggestive scener tillatt) opp til «Eksplisitt 18+». Tone har «Lett», «Romantikk», «Mysterium» og «Mørk». Jeg valgte «Mørk». Lengden på hver del kan være: «Kort» på rundt fem hundre ord, «Middels» på rundt tusen eller «Lang» på rundt to tusen. Fortellerperspektiv gir deg førsteperson, begrenset tredjeperson, vekslende dobbeltperspektiv (to hovedpersoner som bytter på) eller andreperson. Deretter kan du legge til tagger. Du har også «Prosastil», som deles inn i «Brisk» (rask og dialogtung), «Lush» (mer atmosfære og følelser) eller «Literary» (lange setninger, bildespråk, rytme). Jeg valgte «Litterær» med vekslende fortellerperspektiv og middels lengde, fordi jeg ønsket at språket skulle ha litt tyngde. Og med det er historien min klar til å bli generert.
For tidlig! For tidlig…
Jeg skal ikke legge skjul på det. Det første resultatet var litterært. Setningene hadde slagkraft. Ordvalget føltes ikke som en tenåring som nettopp hadde oppdaget en synonymordbok. Men scenebygningen og handlingen? Mmm… nei. Ikke denne gangen, sjef. Det var nesten ingen oppbygging, ingen vedvarende mystikk rundt telefonsamtalen. De svarte, og plutselig visste begge to om den gamle affæren, som om ektefellen nettopp hadde kunngjort den på høyttaler. Ingen visuelle hint, ingen langsom erkjennelse, ingen pinlig stillhet mens tyngden av det sank inn… Den bare teleporterte informasjonen inn i hodene deres og fortsatte videre. Slik skriver man ikke en historie! I hvert fall ikke i første kapittel! Ernest Hemingway ville sett på dette og spyttet på det! Jøss, jeg leste hele greia, gned meg i øynene, leste den igjen for å være sikker på at jeg ikke hallusinerte, og så slo skuffelsen til.
Heldigvis har appen knapper for å redigere, revidere og skrive om rett der, noe som er smart. Jeg ville revidere det slik at Nora legger merke til profilbildet av Julians ektefelle mens telefonen fortsatt ringer, og på den måten setter brikkene sammen. Du vet… legge til realisme, spenning… men «Revider»-knappen var låst bak Pro-versjonen. Så jeg satt fast og stirret på et førsteutkast som kunne skrive en fin setning, men ikke gidder å bygge opp en scene. Vel… nå som det første kapitlet er skrevet, er det på tide med det andre. SpicyQuill-generatoren spør hva som skjer videre og gir deg tempoalternativer: balansert, langsom oppbygging eller å drive handlingen fremover. Det finnes også en «Suggest Direction»-funksjon som åpner flere bokser med mulige ideer til neste kapittel. En av dem var at de to pakket sammen og dro til en avsidesliggende hytte for å nøste opp i sine innfløkte fortider. Jeg valgte det. Forespørsel mislyktes (500). Strålende. Jeg skrev om neste trinn selv i fritekstboksen. Samme feil. Så sitter jeg igjen med en historie som har grei prosa på overflaten, men ingen måte å fortsette den på. Jøss… hva skal jeg gjøre med dette nå?
Grei som et supplement
Hør her, SpicyQuill er i stand til å produsere lesbar voksenromantikk når forutsetningene stemmer, og serverne føler for å samarbeide. Kontrollene for tone, fortellerperspektiv, prosastil og karakterbeskrivelser er mer gjennomtenkte enn hos mange generatore med én prompt, men altså… noen må sette SpicyQuill.com ned og lære dem hvordan man skriver en historie. Og jeg skjønner det, ideen min var langt fra perfekt. Kanskje den ikke klarte å forstå fortellingen, men altså… den kreative friheten AI-en hadde til å skape et mesterverk var der, og i stedet… ødela den det. Den gjorde det forutsigbare AI-greia som AI alltid gjør, og ga meg en haug med pene ord. Det finnes faktisk et navn på det. Det kalles «Purple Prose».
Hvis du spør meg, bør du bruke SpicyQuill som et hjelpemiddel hvis du er ute etter god prosa og er villig til å redigere manuelt eller betale for å låse opp redigeringsverktøyene. Bare ikke forvent at den skal bære den emosjonelle tyngden eller den langsomt oppbyggende spenningen på egen hånd. Prøv deg frem med innstillingene, gi den tydeligere retningslinjer når forslagene faller flat, og husk at det fortsatt er du som må bestemme hvor fortellingen skal gå. SpicyQuill tar bare den fortellingen og gjør det den gjør. Men ingen AI på markedet kan måle seg med en ekte romanforfatter. Hvis du tror dette verktøyet er her for å gjøre deg til den neste Charles Dickens eller E.L. James, så tenk om igjen, og kanskje delta på et forfatterkurs eller to, slik at du kan forstå hvor vanskelig denne greia egentlig er.
